Månedens ansattportrett

Nyhetportlet

Portrettbilde av Heidi Holmen.

Foto: Sonja Balci/OsloMet

Månedens ansattportrett

Heidi Holmen ble nylig professor i sykepleie og digital helse. Spesielt lærerikt og givende synes hun det er å veilede bachelorstudenter i sykepleie.

Heidi har jobbet ved OsloMet siden 2011. Hun bor i Lier utenfor Oslo sammen med familien. Som trebarnsmamma er hun med på fotballbanen og i stallen. Bading ute med en mamma-gjeng og hesteridning på egen hånd prøver hun også å få tid til.

Hvordan kom du deg til jobb i dag?  

Jeg kom meg på jobb med tog i dag, til tross for signalfeil. Så det er med en dose flaks at jeg er på kontoret i Pilestredet.

Hva skjer på jobben denne måneden? 

Denne måneden skjer det mye. Hvert år er det en Barnepalliasjonskonferanse, som samler klinikere og forskere fra Norge og Norden. Barnepalliasjon handler om å skape god livskvalitet til barn med alvorlig sykdom og deres familier.  

Konferansen ga en god oppdatering fra klinikk og forskning, og også sterke fortellinger fra foreldre og søsken som lever sine liv sammen med et barn med alvorlig sykdom.

Senere i mars er jeg så heldig å få presentere et av mine prosjekter om helseteknologi til barn i palliasjon, på eHelse-konferansen. Sammen med gode kolleger og to dyktige stipendiater utforsker jeg hvilken rolle helseteknologi kan ha i palliasjon til barn hjemme.

Hvert år i mars leverer også første pulje studenter sin bacheloroppgave i sykepleie, samtidig som neste pulje skal i gang. Dette syns jeg er skikkelig fint å få være med på.

Har du lært deg noe nytt i det siste?

Jeg synes jeg lærer noe nytt hver dag, og er over gjennomsnittet nysgjerrig. Jeg lærer spesielt mye av å få veilede studenter og ta del i deres arbeid med ulike tema innenfor sykepleie. Jeg har fem grupper som leverer sine bacheloroppgaver i sykepleie nå, og seks nye grupper som starter.

Sammen med studentene har jeg lært om bruk av digitale løsninger, som kan hjelpe sykepleiere i å kartlegge smerte. Løsningen går ut på å lese ansiktsuttrykk hos mennesker, som ikke selv kan uttrykke sin smerte. Risiko ved slike verktøy er knyttet til at smerte er subjektivt, personvernhensyn ved ansiktsregistreringer, og ikke minst den faglig rolle en sykepleier må ha med seg i dette arbeidet.

Det å ta del i studentenes læring på denne måten er virkelig gøy syns jeg.

Nevn én ting som kunne gjort arbeidsdagene dine enda bedre: 

Bedre jernbanenett, slik at antall signalfeil reduseres. Da kan jeg, og mange med meg, få en økt forutsigbarhet som togpendler.

Er det noe fra ditt fagfelt som har overrasket deg den siste tiden?

Jeg har nylig erfart at det fremdeles er en oppfatning blant forskere og de som fagfeller innsendte manus i tidsskrifter at det kun er forskning som viser positiv effekt av et tiltak som er verdt å publisere.

Dette gir jo en enorm skjevhet i tilgjengelig kunnskap, dersom all forskningen som finner at nye tiltak ikke har en effekt ikke publiseres. Da lærer vi jo ingenting om hva en må gjøre annerledes i forskningen.

Hvordan kan OsloMet bli mer bærekraftige i et globalt perspektiv?

Det enkle svaret er at lysene skrus av når det ikke er folk på jobb eller studenter rundt forbi.

Om jeg skal løfte blikket litt mer tenker jeg at OsloMet som utdannings- og forskningsinstitusjon har en viktig rolle i å tenke bærekraft i menneskelige ressurser fremover. Det er ikke mangel på viktige oppgaver med gode intensjoner, men må de gjøres? Og kan de eventuelt løses på andre måter? Her er det flere spørsmål enn svar, men med såpass mange viktige profesjonsutdanninger er OsloMet i en unik posisjon til å utforske disse spørsmålene.

Hvilken kollega motiverer deg i hverdagen?

Det er så mange! Jeg har kolleger til alle formål – fag, forskning, fest og fjas. Hovedtyngden av disse er på Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid, men også på Institutt for rehabiliteringsvitenskap og helseteknologi, og ved Fakultet for teknologi, kunst og design.

Hva gjør du for å glede andre på jobb?

Først og fremst ved å være entusiastisk og nysgjerrig rundt andres idéer. Jeg er lett å engasjere og det er så mange problemstillinger vi ikke ennå har svaret på. Jeg er heldig som har mange gode kolleger å diskutere med.

Beste faglitteratur du har lest det siste året? 

Her håper jeg det er lov med litt snikreklame for en bok, der jeg selv har bidratt «Helsekompetanse – teori, forskning og praksis» av Sølvi Helseth, Kjell Sverre Pettersen, Astrid K. Wahl. Boken i sin helhet gir et så spennende innblikk i helsekompetanse i Norge, på tvers av profesjoner, fagfelt og kontekster. Dette var nødvendig ettersom helsekompetanse er et ord i tiden som mange bruker synonymt med kunnskap hvilket ikke er riktig. Boka favner alt og det er så gøy. Rett og slett en kunnskapsbombe.

Din anbefaling (bok, serie, film eller musikk):

Kontraster gjør livet, og nå for tiden er det «Gym» sesong tre på NRK TV som virkelig har fått meg til å le høyt. En annen NRK-serie «Barnesykehuset» gir et godt innblikk i livet på sykehus for alle de barna, foreldrene, søsken, og ikke minst ansatte som skal finne en balanse mellom å leve et godt liv og ha sykdom tett på seg.

Jeg har også nylig lest «Leksikon av lys og mørke» av Simon Stranger. Det var en ubehagelig og sterk bok å lese, om tema som kanskje ikke er så langt unna nå som vi tror. På øret har jeg stadig musikk av «Gjermund Larsen Trio», som fungerer til avslapning og arbeid, og ikke minst mang en togtur. Så her er det anbefalinger for enhver smak.

Flere ansattportretter