Månedens ansattportrett

Marit har jobbet ved OsloMet siden 2007 og bor på Carl Berner i Oslo. Hun har sunget i kor det mest av sitt liv, liker å gå lange turer med hunden sin, være sammen med barnebarna og ta en fest i ny og ne.

Og hvordan kom du deg til jobb i dag?

I dag gikk jeg, og luftet hunden samtidig. Hun lå under et tre i bakgården mens jeg først var på noen møter og så skulle intervjues av deg.

Hva skjer på jobben denne måneden?

Det skjer veldig mye. Jeg føler det å jobbe som akademiker er litt som å drive en bondegård hvor det er sesongbetont arbeid. Og veldig mye kommer i mai. Det er for eksempel frist for masterstudenter og bachelorstudenter å levere oppgavene sine. Og da kommer det veldig mye tekst du må lese. Jeg forsøker da å ikke nødvendigvis tenke som en bonde, men som en god jordmor: Jeg har veiledet og sensurert mange, mange bachelor- og masteroppgaver, men det er sannsynligvis unikt og første gang for bachelor- og masterstudentene at de skriver en.

Jeg leder også en nasjonal forskerskole om digitalisering, kultur og samfunn (DIGIT). Og der har vi i hvert fall to større arrangement i mai. Og så skal jeg lede et doktorgradskurs som må forberedes. Jeg skal også holde fire foredrag og har frist på et par artikler. Selv om mai har mange fridager i kalenderen, er det en hektisk måned for de fleste akademikerne.

Har du lært deg noe nytt i det siste?

Ja, jeg har lært meg å legge fliser på bad. Det var spennende. Det var noen som fortalte meg at det var kjempelett. Det var det ikke, men jeg fikk det til og er fornøyd med resultatet. Jeg har også lært meg teksten til tre salmer av Grieg utenat. Det har blitt min lille demens-gymnastikk, å lære sanger utenat i koret.

Nevn én ting som kunne gjort arbeidsdagene dine enda bedre.

Jeg skulle ønske at OsloMet hadde lagt til rette sånn at man kunne ha hund på kontoret av og til. Noen ganger går rett og slett ikke arbeidsdagen opp hvis man lever alene med hund. Jeg vet det er allergikere på OsloMet, men de får det jo til på hotell.

Er det noe fra ditt fagfelt som har overrasket deg den siste tiden?

Det er kanskje ikke sånn at det overrasker meg, men jeg opplever at det ikke er så stor interesse for å forske på alderdom på mitt institutt. Kanskje er det fordi vi hele tiden får vite i mediene at vi trenger mer helsepersonell. Men alderdom er ikke en sykdom og eldre i dag er friskere, så det er ikke nødvendigvis bare sykepleiere vi trenger. De eldre er rike, fattige, ensomme, overstimulerte, rusmisbrukere, anorektikere, altruistiske og egoistiske og mye, mye mer. Så kort sagt er det kanskje massiv og mangfoldig bo-hjelp og bo-kunnskap vi trenger, og profesjonelt mannskap til å bygge og å vedlikeholde bærekraftige, generasjonsvennlige lokalsamfunn. Her er det masse spennende å utdanne til og å forske på, og det inviterer til samfunnsfagene, til sosialt arbeid, samfunnsgeografi, statsvitenskap, sosialøkonomi, sosialantropologi og sosiologi.

Hvordan kan OsloMet bli mer bærekraftige i et globalt perspektiv?

OsloMet har en helt fantastisk tverrfaglig sammensetning, som utdanner så godt som hele bakkemannskapet til velferdsstaten. Det er viktig at vi ikke glemmer det i alt det prestisjefylte og poenggivende. Jeg tror vi kan gjøre veldig mye lokalt, som også er bra globalt. For eksempel naboskapsberedskap. Hvordan bygge sterke, bærekraftige lokalsamfunn som er forberedt på ulike former for kriser, men som samtidig har en åpen, vidt tenkende beredskap for fred og i fredstid? Kunnskap og persepsjon er viktig beredskap og svært nødvendig i en polariserende proteksjonistisk tid. OsloMet har mengder av relevant kunnskap.

Hvilken kollega motiverer deg i hverdagen?

Jeg har et knippe med kollegaer som motiverer meg, som jeg tør å være usikker sammen med, tulle med og le sammen med. Men skal jeg framheve en spesiell kollega, må det være koordinator for forskerskolen DIGIT, Tina Svingerud. Når fag og administrasjon samarbeider tett og godt, er det helt dronning.

Hva gjør du for å glede andre på jobb?

Jeg er opptatt av å si fine ting til kollegaer når jeg mener det. Vi er lært opp til å tenke kritisk, da er det viktig at vi ikke glemmer å rose hverandre også. En annen ting noen kollegaer har sagt til meg at de setter pris på, er at jeg tør å vise svakhet. Jeg tør å si hva jeg er redd for og hva jeg ikke kan. Det kan kanskje gjøre godt, da vi jobber i en ganske tøff bransje med høye skuldre, i den forstand at vi skal være kloke og kunnskapsrike hele tiden.

Beste faglitteratur du har lest det siste året?

Jeg har lyst til å trekke fram boken «Det umistelige» av Thomas Hylland Eriksen. Jeg har egentlig vært ganske skeptisk til mangfoldsbegrepet, som jeg mener det har gått inflasjon i. Men den måten han skriver om mangfold, syns jeg er veldig bra. Hylland Eriksen kobler kulturelt og biologisk mangfold sammen på en interessant måte. Hva skjer for eksempel med tenkningen i verden når det blir færre og færre språk. Og hva skjer når vår majoritetstenkning tror det er lønnsomt å leve av naturen og ikke med den?

Din anbefaling - bok, serie, film eller musikk?

Jeg har lyst til å trekke fram to korte, nydelige bøker. Den ene heter «Tre lys» av Claire Keegan. En fullkommen bok som ser verden fra en seks år gammel jentes perspektiv.

Den andre boka heter «De siste kjærtegn» av Kjersti Anfinnsen. Boken handler om ensomhet, kjærlighet, forfengelighet, kroppslig forfall og død. Hverdagen blir skildret på en ironisk og humoristisk måte av en 90 år gammel kvinne – tidligere sylskarp kirurg.