Månedens ansattportrett

Pedro er tysk-portugisisk, fysiker og professor i vitenskapelig databehandling. Siden 2019 har han jobbet ved OsloMet og Fakultet for teknologi, kunst og design (TKD). Han bor på Kløfta i Ullensaker. Når han ikke er på jobb, tilbringer han tid med familie og venner. Pedro prøver også å bli enda bedre på å snakke flytende norsk. Tidligere var det å lage musikk en hobby, men nå er det vanskelig å få tiden til å strekke til.

Hvordan kom du deg til jobb i dag?

Med bil. Sammen med min kone og sønn. Sønnen min går på Den tysk-norske skolen i Oslo, så vi pendler virkelig sammen hver dag. Det er en av våre familiesamlings-øyeblikk.

Hva skjer på jobben denne måneden?

Mange ting. AI Lab er et ganske levende miljø med mye forskningsaktivitet som foregår. Så det er vanskelig å gjøre bare noen få ting. Noen av hovedaktivitetene som jeg jobber tettere med nå sammen med mine kolleger er Virtual-eye prosjektet (oslomet.no), AI-Mind prosjektet (oslomet.no), AIClimate@EU (oslomet.no), AI Journalism (oslomet.no), OsloMets kvantehub (oslomet.no), og NordSTAR (oslomet.no).

Har du lært deg noe nytt i det siste?

Læring skjer hele tiden under forskning.

Nevn én ting som kunne gjort arbeidsdagene dine enda bedre:

Konkrete svar på konkrete spørsmål innen rimelig tid.

Er det noe fra ditt fagfelt som har overrasket deg den siste tiden?

Mangelen på en konsistent og universell definisjon av pålitelighet og bærekraft i sammenheng med AI. Det har vi faktisk jobbet med.

Hvordan kan OsloMet bli mer bærekraftige i et globalt perspektiv?

Ingen anelse. Men vi kan begynne med små ting. Da jeg begynte på OsloMet ble jeg veldig overrasket over to ting. For det første at noen lys alltid er på - de har ingen bryter. For det andre var det få kollegaer som var klar over det. Det virker som om det er vanlig og naturlig at lys er på alltid. Ikke veldig bærekraftig, er det vel?

Hvilken kollega motiverer deg i hverdagen?

Til å begynne med, Anis Yazidi (oslomet.no) professor i maskinlæring. Anis er en av de beste forskerne jeg noen gang har jobbet med. Hans vitenskapelige resultater får meg noen ganger til å lure på om han har et par tvillingbrødre som jobber under samme navn.

Så er det Gustavo Mello (oslomet.no), leder av OsloMet AI Lab. I fjor vant Gustavo Innovasjonsprisen på OsloMet, og det er ikke overraskende. Det var hans innsikt og visjon som førte mange initiativ ved OsloMet i riktig retning.

Men for at akademikere skal spille forskningsspillet, trenger vi også et godt trenerteam. Min kollega Zacharias Andreadakis (oslomet.no) er en topp FoU seniorrådgiver som jeg elsker å jobbe med. Han vil alltid prøve å komme med en eventuell revisjon av det du synes er en god idé, til noe som er verdig et prosjektforslag.

Og så er det også min kollega Vera Østensen (oslomet.no), seniorrådgiver i OsloMets sentraladministrasjon. Vera leder blant annet den administrative støtten til de fire OsloMet-sentrene for Fremragende forskningsmiljøer. Veras proaktivitet er av stor betydning for oss. Men å jobbe med henne er ikke for alle. Du må være forberedt på å få informasjon, forslag, påminnelser og forespørsler 24/7!

Sist, men ikke minst, må jeg også fremheve fellesskapet vårt av ph.d.-kandidater og postdoktorer i laboratoriet. Det er en ære å delta i deres prestasjoner og lære av dem, og for å nevne noen, Pedro Lencastre (oslomet.no), Rabindra Kadka (oslomet.no), Mohamed Radwan (oslomet.no), Heine Aabø (oslomet. no), Tumaini Kubake (oslomet.no) og Asma Belhaldi (oslomet.no). Men det er mange andre, og noen av dem kan du møte under KI-uka på OsloMet.

Hva gjør du for å glede andre på jobb?

Humor! Jeg prøver i hvert fall. Og det er to grunner til det. For det første, i forskning og undervisning er det ikke alltid du lykkes slik du ønsker. Humor hjelper deg å takle det. For det andre, fordi humor fremmer kreativitet, og kreativitet er viktig i forskning og undervisning. Det er en veldig fin video på Youtube av et seminar av John Cleese om kreativitet.

Beste faglitteratur du har lest det siste året?

"The Poetry and Music of Science'' av Tom McLeish. Boken minnet meg om min ungdom, da jeg studerte musikk. Det er et kjent sitat av Bertrand Russel i hans artikkel "The Study of Mathematics" (1907): " Matematikk, betraktet på riktig måte, innehar ikke bare sannhet, men også høyeste skjønnhet". Da jeg studerte komponering, var jeg alltid fascinert av hvor "matematisk" musikk er, og plaget læreren min med Russels sitat. En dag, da hun var virkelig lei av min fascinasjon for matematikken, sa hun til meg: "Musikk, betraktet på riktig måte, innehar ikke bare skjønnhet, men også høyeste sannhet!" Det er jeg enig i, og boken til McLeish handler også om det.