Månedens ansattportrett

Etter flere år som universitetslektor ved bachelor i vernepleie ved OsloMet, startet Linda som stipendiat ved Fakultet for helsevitenskap i 2018. Hun er intensivsykepleier i bunnen og valgte å melde seg til tjeneste igjen da koronaviruset kom. Linda bor med familien på fem på Tåsen i Oslo. Med tre barn i skolealder er det ikke overflod av fritid, men løping prioriterer hun. Gjerne lange løp som skogs- og fjellmaraton og kortere motbakkeløp. 

Hei! Hvordan kom du deg til jobb i dag?

- På min gamle gode Crescent sykkel fra 1996. Jeg ble helårssykler for åtte år siden. Det er bare fordeler. Det gir litt treningseffekt hver dag. Samtidig våkner jeg og blir klar for innsats. Jo mer vær og vind, desto bedre. Det er også billig og miljøvennlig transport. Av og til er jeg heldig å få høre hanen gale i det jeg passerer Geitmyra gård ved Ullevål sykehus. Det gir meg alltid en liten lykkefølelse.

Hva skjer på jobben denne måneden?

- Det skjer veldig mye. Særlig fordi jeg er i et 50 prosent vikariat som intensivsykepleier ved Lovisenberg Diakonale Sykehus ut mars. Deretter skal jeg satse fullt på doktorgraden, slik at jeg blir ferdig i løpet av høsten 2022. Da koronaviruset kom til Norge ble intensivsykepleiere i mars 2019 oppfordret til å melde seg til tjeneste på sykehus. Selv om det var 14 år siden jeg sluttet som intensivsykepleier, og jeg følte meg ganske «rusten», var det ikke vanskelig å stille opp. Både veileder og studieleder ved OsloMet har vært positive og støttet meg. Stadig nye covid-bølger har gjort at jeg nå er i mitt tredje vikariat ved sykehuset. Når det gjelder doktorgraden, har jeg nylig sendt min andre artikkel til en journal og venter i spenning på om den aksepteres. Kort forklart dreier doktorgraden seg om hvordan trening påvirker hjernen vår. Vi vet at fysisk trening er gunstig for hjernen vår, men vi trenger å vite mer om de underliggende mekanismene. - Hva utløser de gunstige effektene i hjernen? Det er også et kunnskapsgap rundt hvilken intensitet i treningen, høy eller moderat, som best fremmer de positive effektene på hjernen vår.

Har du lært deg noe nytt i det siste?

- Jeg lærer noe nytt hele tiden. I arbeidet med doktorgraden er jeg med i en laboratoriums-gruppe ved Universitetet i Oslo, der hovedfokuset er nevrovitenskap og forskning på mus som trener på tredemølle. Det er ganske langt fra det jeg kunne noe om før jeg ble stipendiat. Jeg har også mye om bioingeniørfaget. Jeg analyserer  blodprøver fra hjerneslagpasienter og sammenligner disse med friske kontrollpersoner som har trent intervall 4x4 minutter. På Lovisenberg Diakonale Sykehus har vi fått en ny respirator-modell. Det er en avansert og intelligent respirator med funksjoner som gjør det mulig å bedre tilpasse pasientens ventilasjonsbehandling.

Nevn én ting som kunne gjort arbeidsdagene dine enda bedre:

- Jeg er mest på Universitetet i Oslo (UiO) på Blindern i forbindelse med doktorgraden. Som gjesteforsker der har jeg ikke tilgang på hjelp ved dataproblemer eller å kunne skrive ut fra faste printere. Et tettere samarbeid mellom OsloMet og Universitetet i Oslo om slike ting hadde vært en stor fordel. På Lovisenberg Diakonale Sykehus hadde arbeidsdagene etter min mening blitt enda bedre hvis alle pasientene hadde tatt koronavaksiner.

Er det noe fra ditt fagfelt som har overrasket deg den siste tiden?

- Ja, etter 14 år borte fra medisinrommet og legemiddelhåndtering var det overraskende mange nye navn på legemidler og virkestoffer.

Hvilken kollega motiverer deg i hverdagen?

- Jeg er så heldig å få dele kontor med tre unge og ambisiøse stipendiater. De motiverer meg på veldig mange måter. Jeg vil likevel først og fremst trekke frem min veileder førsteamanuensis Cecilie Morland. Hun jobber ved Fakultet for helsevitenskap ved OsloMet, og Seksjon for farmakologi og farmasøytisk biovitenskap ved UiO. Cecilie er kunnskapsrik, og så har hun et pågangsmot og en oversikt som inspirerer. Hun er også en veldig god og tålmodig veileder. På Lovisenberg Diakonale Sykehus har jeg en sykepleiekollega som er over 70 år, som fortsatt står på og jobber med tunge intensivpasienter. Det er imponerende. Hun er et forbilde.

Hva gjør du for å glede andre på jobb?

- Jeg er alltid blant de første på jobb om morgenen, og setter på kaffetrakteren. Hvis det er tid prioriteres litt sosial småprating. Da går det gjerne i barn, barnebarn, strikking, smittetall og vaksiner. Ellers så tror jeg at jeg er positivt innstilt og viser interesse for kollegers liv også utenfor jobben. Alle liker vi litt oppmerksomhet.

Beste faglitteratur du har lest det siste året? 

-I sommer leste jeg «The Emperor of All Maladies - A Biography of Cancer (Keiseren over alle sykdommer - kreftens biografi)» av Siddhartha Mukherjee. Dette er en historie om kreftens opprinnelse fra flere tusen år tilbake, og om hvordan behandlingen har utviklet seg frem til i dag. I boken beskrives også hvordan den tyske vitenskapsmannen Wilhelm Conrad Röntgen oppdaget røntgenstråler. Jeg brukte hele sommeren på den engelske versjonen på cirka 800 sider. Jeg anbefaler denne boken varmt.

Din anbefaling (bok, serie, film eller musikk):

- Her vil jeg anbefale boken «Huset ved Moskeen» av Kader Abdolah. En spennende og lærerik bok om en iransk storfamilie. Den beskriver iransk historie, islamsk tradisjon, ekstremisme og kvinners posisjon. Når det gjelder film, har jeg en gammel favoritt: «The Shawshank Redemption (Frihetens Regn)» fra 1994 med Morgan Freeman og Tim Robbins.

Takk for praten!