Månedens ansattportrett

Rolf Magnus har jobbet ved OsloMet siden 2013. Han bor på Kolbotn og er glad fysisk aktivitet, særlig løping. Etter å ha tatt jegerprøven tidligere i år blir det nok også jaktturer i skogen og på fjellet i løpet av høsten.

Hvordan kom du deg til jobb i dag?

Bare beina ble brukt i dag. Jobbreisen gikk fra senga via kaffetrakteren til skrivepulten. Jeg har vært syk noen dager, og da er det fint å ha mulighet til å jobbe hjemmefra. Ellers er jeg helst på kontoret. Vanligvis reiser jeg med buss eller sykkel til kontoret, og av og til løper jeg.

Hva skjer på jobben denne måneden?

Mye forskjellig. Jeg har hatt undervisning om hukommelse for studenter på bachelor i psykologi. Jeg skal undervise om forsvarlighet, taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt for vernepleierstudenter. Jeg veileder også noen vernepleierstudenter som har praksis på sykehjem og i hjemmetjenesten. I tillegg skal jeg veilede noen studenter på videreutdanninga i epilepsi og helsekommunikasjon.

I slutten av september er jeg med på å arrangere Ph.d.-dag. Dette er en dag for alle Ph.d.-kandidatene på OsloMet. Temaene spenner vidt, alt fra KI i forskningsprosessen til hvordan vi har det på jobb. Her skal jeg lede en paneldebatt.

Jeg skriver også på en artikkel til mitt doktorgradsprosjekt om avhør av barn i førskolealder.

Har du lært deg noe nytt i det siste?

Ved siden av jobben min på OsloMet tar jeg ekstravakter på to ulike sengeposter innen psykisk helsevern. For noen dager siden, da jeg var på jobb der, var det en pasient som lærte meg at det er mye penger å spare på å kjøpe frukt og grønt fra butikker på Grønland og Tøyen. Jeg fikk også tips om noen vegetarretter som virket knallgode.

Nevn én ting som kunne gjort arbeidsdagene dine enda bedre:

Jeg er så heldig som jobber i en kunnskapsbedrift og har kollegaer som er blant de fremste forskerne i verden på områder jeg interesserer meg for. Jeg ville fått en bedre arbeidsdag om jeg møtte flere kollegaer oftere. De uformelle møtene er også gull verdt. Hjemmekontoret er ikke kruttet i en kunnskapsbedrift.

Er det noe fra ditt fagfelt som har overrasket deg den siste tiden?

Nei, ikke den siste tiden, men det er noe som ikke slutter å overraske meg. Vernepleiere er blant de mest voldsutsatte yrkesgruppene i Norge. Mange utsettes daglig eller ukentlig for vold på jobben. Derfor er det overraskende at vernepleierutdanningene ikke har et større fokus på å lære studentene de ferdighetene og kunnskapene de trenger for å håndtere slike voldssituasjoner på en forsvarlig måte. Dette er høyrisikosituasjoner som krever svært gode ferdigheter og kunnskaper på en rekke områder for å bli håndtert på en god måte, ikke bare ferdigheter i fysisk håndtering.

Vold på jobben er en problemstilling som mange andre yrkesgrupper også opplever, ikke bare vernepleiere. Det hadde vært positivt om universitetene kunne utvikle en tverrfaglig videreutdanning i håndtering av volds- og risikosituasjoner innen helse-, omsorgs- og sosialsektoren.

Hvordan kan OsloMet bli mer bærekraftige i et globalt perspektiv?

Det er mange dimensjoner i bærekraft. Alt fra miljøvern til forskning og samfunnsutvikling. Jeg er særlig opptatt samfunnsutvikling. Visjonen til OsloMet er at vi skal utvikle kunnskap som løser samfunnets utfordringer. Med andre ord, OsloMet skal være helt rå på bærekraft og utvikling av samfunnet. Men, for å sette det litt på spissen, slik kunnskap utvikler vi ikke fra hjemmekontoret. Slik jeg opplever det er det kanskje lavt hengende frukt at OsloMets retningslinjer for hjemmekontor i enda større grad implementeres i hele organisasjonen.

Hvilken kollega motiverer deg i hverdagen?

Jeg jobber på Institutt for Atferdsvitenskap, og der har vi nettopp fått en ny instituttleder. Han har noen tanker om og visjoner for vernepleierprogrammet. Ledere som tør å dele sine tanker og visjoner, selv om vi er klar over at alle disse sannsynlig ikke kan nås, synes jeg er ekstra motiverende.

Hva gjør du for å glede andre på jobb?

Ikke noe spesielt. Jeg gjør det kolleger bør gjøre, sier hei når vi møtes, god helg på fredager og spør om vi skal spise lunsj sammen.

Beste faglitteratur du har lest det siste året?

Jeg har vansker med å nevne en spesiell. Men det er en artikkel som jeg ofte referer til i min egen forskning. Artikkelen er skrevet av en av nestorene innen avhør av barn, Michael Lamb. Artikkelen gir en meget god beskrivelse av hvordan fagfolk bør gå frem i avhør av barn for å få barn til å gi pålitelig informasjon (sciencedirect.com).

Din anbefaling (bok, serie, film eller musikk):

Jeg oppdaget nettopp at lydbok er veldig fint. Én bok gjorde særlig inntrykk. Den handler om politiets etterforsking i den såkalte «Operation Darkroom saken». Politiet etterforsket grove overgrep mot barn, begått av et stort nettverk av overgripere. Boka heter «Det mørkeste rommet», og er skrevet av Hilde Reikrås og Ingunn Røren. Den boka gjorde et sterkt inntrykk.