Månedens ansattportrett
Andreas Ytterstad er nyklekt professor ved Institutt for journalistikk og mediefag. Der underviser han i klimajournalistikk, utsetter studenter for crazyforelesninger og lar seg motivere av studenter som tar initiativ for å utvikle faget.
Hei Andreas! Hvordan kom du deg til jobb i dag?
- I dag feiga jeg ut og tok t-banen for det var mye regn. Men jeg sykler vanligvis fra Ammerud til campus Pilestredet.
Hva skjer på jobben denne måneden?
- De to tingene jeg jobber mest med nå er podcasten Rett fram, der vi nylig har publisert de to første episodene. Ytterligere to-tre episoder skal produseres frem mot klimatoppmøtet i Glasgow i november. Parallelt jobber jeg med en tv-dokumentar om oljearbeideres klimakamp, i samarbeid med Medieseksjonen. Vi fikk penger fra Forskningsrådet til å lage en dokumentar i forlengelsen av et forskningsprosjekt som handler om oljearbeidere og deres klimaforståelse. Det er et veldig kult prosjekt. Vi har fulgt oljearbeidere i Nigeria, California og Stavanger i over et år.
Jeg jobber både på innpust og utpust, om man kan si det slik. Der forskningen blir en refleksjonside, altså innpust, blir formidlingen utad mer en slags intervensjonsside, eller utpust om du vil. Jeg prøver å kombinere de to.
Har studentene lært deg noe nytt i det siste?
- Ja, absolutt! Jeg lærer mye av dem, og spesielt fra masterstudenter i journalistikk som tok kurset mitt i klimajournalistikk i fjor høst. Flere av de tar nå initiativ og gjør nye ting i journalistikken som jeg lærer av. Jeg blir veldig inspirert av det de gjør. Sammen prøver vi å legge til rette for et nettverk for klimajournalister.
Nevn én ting som kunne gjort arbeidsdagene dine enda bedre:
- Jeg er veldig fornøyd med arbeidsdagen min, jeg synes jeg har en topp jobb. Jeg har en god stol, gode luft og lysforhold, så jeg vet ikke helt hva mer jeg kan ønske. Om det dukker opp flere pandemier ønsker jeg et større rom hjemme til hjemmekontor, men jeg kommer nok ikke til å stå særlig hardt på krava.
Hva er ditt beste tips for å skape engasjerende undervisning?
- Å variere er lurt, kanskje improvisere rundt temaet. Jeg er en av mange som har hatt stor nytte av grunnkurset i høyskolepedagogikk, som det het tidligere. Det skal helst ikke være mer enn 15 minutter sammenhengende før det må det skje noe annet. Det er læringsutbyttet til studentene som er det sentrale. Jeg setter i gang ulike typer diskusjoner rundt temaet vi jobber med og tar utgangspunkt i refleksjoner som studentene har. Dette er ikke spesielt originalt fra min side, men syns det var et godt tips som jeg fikk da jeg startet her for 15 år siden. Som ny foreleser er det lett å tenke at man må igjennom alt. Men å snu på det, og tenke på hva studentene egentlig får med seg, resulterte i hvert fall i en snuoperasjon i hodet mitt.
Hvordan kan OsloMet bli mer bærekraftige i et globalt perspektiv?
- Jeg opplever at vi gradvis beveger oss fra å snakke om bærekraft til å ta det på alvor i konkrete handlinger. Som institusjon har vi nok vært litt senere ute enn flere andre universiteter her i landet, men nå er jo Bærekraftsrådet på OsloMet i gang og vi gjør noe med vårt institusjonelle fotavtrykk. Et profesjonsuniversitet som OsloMet med alle sine fagområder - jeg liker forresten slagordet vårt om å gjøre en forskjell - spiller en viktig rolle gjennom å utvikle fagene i bærekraftig retning og slik bidrar til å utvikle praksis.
Hvilken kollega motiverer deg i hverdagen?
- Jeg har mange kolleger som motiverer ulike sider av meg, som forskning, undervisning og lærebøker og så videre - så her nevner jeg ingen navn. Men jeg har lyst til å nevne et par av masterstudentene våre hvis jeg får lov. Jeg blir veldig motivert av å se at journalister som vil spesialisere seg på klima og utvikle klimajournalistikken kommer og gjør det som en del av min forskergruppe. I år åpnet vi forskergruppen Miljø, medier og samfunn for at arbeidende klimajournalister også kan delta på møter. Særlig masterstudentene Elisabeth Bergskaug og Malene Rustad motiverer meg fordi de tar så mye initiativ, ikke bare i egne aviser, men også til det å tenke rundt hvordan klimajournalistikken kan utvikles generelt i Norge. Det er veldig motiverende å se at studenter tar ballen og løper videre med den.
Hva gjør du for å glede andre på jobb?
- Jeg har en type DNA fra faren min med å være jovial og sosial. Jeg tenker jeg har en slags forpliktelse i å ta det videre. Så jeg prøver å spre humør og tulle med kolleger og andre, og noen ganger funker det. Men la meg bare si at jeg er meget bevisst på å unngå å ramle inn i "Steinar Bastesen-syndromet", jeg vil ikke erklære noe ønske om å være en nordnorsk fargeklatt, men så er det kanskje noe i det likevel.
Beste faglitteratur du har lest det siste året?
- Jeg holder på å lese boka Journalistikkens filosofi, som mine to kolleger Harald Hornmoen og Steen Steensen kolleger har skrevet. Det er en kul bok og et etterlengtet forsøk på å tenke filosofisk rundt hva journalistikken kan være, og bør være i tiden vi lever i. Den diskuterer mye spennende. Jeg er ikke enig i alt som står der, men boka er veldig engasjerende.
Har du bok, serie, film eller musikk du vil anbefale?
- Akkurat nå ser jeg serien Patria sammen med dattera mi som lærer seg spansk. Den handler om terroren og sårene i Baskerland i etterkant av at ETA la ned våpnene i 2011. Det er en utrolig intens og sterk historie om to familier på hver sin side i konflikten.
Apropos spansk så kan jeg nevne at jeg er med i et samarbeidsprosjekt med urbefolkningsuniversiteter i Sør-Amerika, der jeg underviser på spansk i journalistikk og kommunikasjon. Det var som utvekslingsstudent i Den dominikanske republikk at jeg lærte språket. Det var et formativt år som vekket et sosialt og politisk engasjement for 30 år siden.
Denne måneden får vi en ny regjering. Hva vil du si til den kommende statsministeren?
- Jeg har tatt heispraten med Støre i to kronikker denne måneden, en i Forskerforum og en i Naturpress. Støre har vunnet en valgkamp på å snakke om å skape jobber og kutte utslipp. Da er det naturlige spørsmålet om han vil ha en forskningsbasert tilnærming til klimajobber, det vil si å satse på de jobbene som vi vet gir størst utslippskutt. I den sistnevnte kronikken, visstnok den "mest lest saken" på Naturpress mens vi snakker sammen i dag, avslutter jeg derfor med et løfte for de neste fire årene. Jeg kommer til å fortsette med å mase om at 100 000 klimajobber nå må komme ut av skyggenes dal, bli finansiert og bli del av den norske klimaplanen verden trenger.
Takk for praten, Andreas!
