Miriam Sinkerud Johnson trives på psykologisk institutt på Harvard University.
Månedens ansattportrett
Miriam Sinkerud Johnson er ansatt ved Institutt for atferdsvitenskap, der hun nylig har fått opprykk til professor. I sommer gikk hun mot strømmen, og flyttet til USA for å gjesteforske ved Harvard University.
Hennes primærfelt er barnepsykologi og kognitiv utviklingspsykologi, med hovedfokus på rettspsykologi og barn som er fornærmede i straffesaker.
I juli tok Miriam med seg mann og tre barn, og flyttet til Boston for å gjesteforske et år ved psykologisk institutt ved Harvard University.
– Jeg fikk denne muligheten lenge før det oppstod konflikter mellom Harvard og føderale myndigheter. Vi var lenge i tvil om vi skulle reise, og fulgte mediedekningen om situasjonen ved Harvard tett. Til slutt valgte vi å dra som planlagt, og det har vi ikke angret på, sier hun.
– Vi har blitt tatt veldig godt imot av fagmiljøet ved instituttet og merker lite til konflikten i jobbhverdagen vår. Men vi kjenner til kolleger som har mistet både forskningsmidler og jobbene sine, understreker Miriam.
Hvordan kom du deg til jobb i dag?
Jeg tok buss 66 fra Brookline Village til Harvard Square sammen med mannen min som også er Visiting Professor ved Harvard fra UiO. Vi rusler gjennom Harvard Campus og til William James Hall, der vi deler kontor med skyline view over Boston. Vi leverer først minstemann i barnehagen, og så de to største barna på skolen, før vi hopper på bussen til jobb.
Hva skjer på jobben din ved Harvard denne måneden?
Hver uke har vi lab-møter hvor pågående prosjekter presenteres og diskuteres. Instituttet arrangerer flere møter med internasjonale eksperter som er spennende å følge. Jeg jobber også med å etablere nye prosjekter sammen med kolleger her på Harvard.
Har du lært deg noe nytt i det siste?
Ja, nettverksanalyse. Ellers har jeg lært meg å sy bamser for hånd, sammen med min datter på 7 år som har begynt på sykurs. Pent blir det jo ikke, jeg vil heller si sjarmerende. Jeg har også lært meg noen nyttige ord på spansk, som for eksempel «Hasta mañana!» (Vi sees i morgen), som er fine å ha når jeg henter minstemann i barnehagen hvor de fleste er spansktalende.
Nevn én ting som kunne gjort arbeidsdagene dine enda bedre.
Arbeidshverdagen min er i grunn så bra som den kan bli. Hvis det er én ting jeg savner her i USA, så må det være kaffekoppen og den uformelle praten i gangen med mine norske kolleger.
Er det noe fra ditt fagfelt som har overrasket deg den siste tiden?
Mitt primærfelt er barn og utviklingspsykologi med særlig erfaring innenfor traumepsykologi og belastninger hos små barn. Det har det vært interessant å følge den offentlige debatten om barnehageinnkjøring og foreldrepermisjon i Norge fra et utviklingspsykologisk perspektiv.
Kontrasten til erfaringene fra USA kunne ikke vært større: Her har de egne avdelinger for spedbarn fra 8 ukers alder, fordi mødre må tilbake i jobb, og det er ingen barnehageinnkjøring. I Norge har vi fantastiske velferdsordninger med tanke på å tilrettelegge for barns beste. I mangelen på kontraster fra andre land, mister vi perspektivet på hvor gode vilkår vi faktisk har og hvordan det potensielt kunne vært.
Det også flere grep de gjør her i USA, som vi kan lære av i Norge. I barnehagen for eksempel, grupperes barna i avdelinger etter utviklingsnivå, og ikke alder. På skolen er undervisningen og læringsmetodene også mer individuelt tilpasset for hvert enkelt barn.
Hvordan kan OsloMet (universiteter) bli mer bærekraftige i et globalt perspektiv?
Bærekraft i universitetssektoren handler, slik jeg ser det, om å løfte blikket og se forskningen i et større, globalt perspektiv. Vi må forske mer på de områdene som betyr mest: klima, helse innenfor alle aldersgrupper og sosiale ulikheter – og gjøre det gjennom samarbeid på tvers av fagfelt og landegrenser.
Mange fagmiljøer arbeider med de samme problemstillingene og nesten identiske forskningsprosjekter, uten å samarbeide og trekke i samme retning. Det er lite bærekraftig når det overordnede målet er å drive kunnskapen fremover i møte med globale utfordringer. Her ligger det et enormt uutnyttet potensial i akademia.
Hvordan motiverer dine kolleger på Harvard deg i hverdagen?
Teamarbeid på tvers av faglige nivåer motiverer meg. Det er mange kliniske prosjekter på gang her ved psykologisk institutt, hvor studenter enten driver prosjektene eller hvor studenter og etablerte forskere jobber sammen i team. Det er noe vi bør bli enda bedre på ved norske universiteter – å involvere studentene aktivt i pågående forskningsprosjekter. Det er både veldig lærerikt for studentene, og studentene er en fin ressurs for forskerne.
Det er også motiverende å erfare at forskerne her på Harvard, som er stjerner på den akademiske arena, også er helt vanlige mennesker som man kan slå av en uformell prat med på jobb.
Hva gjør du for å glede andre på jobb?
Jeg viser interesse og nysgjerrighet for det kolleger jobber med. Skryter av folk og heier på det kolleger får til. Det tror jeg vi kan bli mye bedre på i akademia.
Beste faglitteratur du har lest det siste året?
Akkurat nå må det bli boka Remembering Trauma, som er skrevet av Professor Richard McNally som jeg samarbeider med her ved Harvard. Boka adresserer en av de største og mest kontroversielle debattene i klinisk psykologi; kan traumatiske minner fortrenges fra bevisstheten eller huskes traumatiske minner godt, og ofte langt bedre enn nøytrale og positive minner? Denne boka mener jeg er et «must» å lese for klinikere og forskere som jobber med hukommelse og traumeminner.
Din kulturanbefaling (bok, serie, film, teater eller musikk):
Det må bli to bokanbefalinger. Siden vi ikke bor så langt fra Maine og Cape Cod her i Massachusetts, vil jeg trekke frem to 1800-talls klassikere. Først er det klassikeren over alle klassikere; Moby Dick, skrevet av den amerikanske forfatteren Herman Merville i 1851, som forteller den episke historien om kaptein Ahab og jakten på den hvite hvalen.
Den andre boka heter Cape Cod som opprinnelig ble skrevet av Henry David Thoreau i 1865 og som skildrer livet på Cape Cod på 1800-tallet. Fantastisk bok!
