Månedens ansattportrett
Marie Hebrok er forsker ved SIFO og og jobber med bærekraft. Produktdesignerens koronaprosjektet ble et drivhus i hagen, og hun drømmer om et verksted i garasjen. Nå skal hun lede prosjektet REDUCE, der målet er å finne måter å redusere plastforbruket på.
Hvordan kom du deg til jobb i dag?
– I dag er jeg på hjemmekontoret, men vanligvis tar jeg bussen. Nå er det en overgang for å komme tilbake, men jeg prøver å være mest mulig på campus.
Hva skjer på jobben denne måneden?
– Vi er en gruppe forskere som jobber med et prosjekt der vi undersøker hvordan forbrukere oppfatter budskap om bærekraft i markedsføring. Er det mulig å vurdere om noe er grønt eller bare "grønnvasket"? Altså om disse påstandene om bærekraft er troverdige eller ikke. Vi har gjennomført en rekke fokusgrupper for å komme innpå hva folk tenker om dette og hvordan de forholder seg til det. Vi publiserer en rapport fra prosjektet i desember.
Jeg jobber også endel med forberedelser til to nye forskningsprosjekter vi har fått bevilgning til av Forskningsrådet, som vi gleder oss veldig til å komme i gang med. Det ene heter IMAGINE – contested futures of sustainability, og handler om å studere forestillinger om hva en bærekraftig fremtid er. Vi har jobbet lenge med idéen til dette prosjektet og var så heldige å få bevilgning på andre forsøk. Hypotesen er at det eksisterer mange ulike forestillinger om bærekraftige fremtider, at ulike aktører i samfunnet forestiller seg disse på ulike måter, og at dette har betydning for samfunnsutviklingen i nåtiden. Fordi det er noen fremtidsforestillinger som får større definisjonsmakt enn andre, og dermed også får større innflytelse over beslutninger som tas i dag. Eksempel er hva slags teknologi som skal utvikles, hvordan bærekraft kommuniseres, hvilke reguleringer og lover som vedtas og så videre. I IMAGINE skal vi både identifisere ulike fremtidsforestillinger, lage representasjoner av dem gjennom design- og kunstuttrykk, og konfrontere de ulike aktørene med dem, med mål om å øke bevisstheten og forståelsen for ulike perspektiver, samt skape et grunnlag for å utvikle mer samlende fremtidsforestillinger om en bærekraftig verden.
Samtidig fikk vi tilslag på et annet prosjekt: REDUCE – rethinking everyday plastics. Det er et samarbeidsprosjekt med aktører fra næringslivet. Dette prosjektet skal jeg lede. I REDUCE handler det om å kartlegge omfanget av plastprodukter vi bruker i hverdagen, for å finne måter å redusere plastforbruket på. Vi har utlyst en stipendiatstilling på Institutt for produktdesign på TKD som skal jobbe med en systemorientert designtilnærming til denne problemstillingen. I tillegg skal vi utvikle fremtidsscenarier og studere betydningen av de politiske rammebetingelsene knyttet til design, produksjon og forbruk av plastprodukter.
I både IMAGINE og REDUCE samarbeider vi med TKD, Institutt for produktdesign er med i begge prosjektene, mens i IMAGINE er også EST Institutt for estetiske fag med. Vi har også med oss spennende samarbeidspartnere fra Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) (forskningsgruppen Green Leap), universitetene i Bristol, Manchester, Eindhoven og Utrecht. I REDUCE har vi i tillegg med oss flere næringslivspartnere og ulike organisasjoner.
Jeg gleder meg veldig til å samarbeide med alle disse, i OsloMet-kontekst blir det gøy å jobbe med folk fra design og kunstfag – det er felt jeg savner å være tettere på – og jeg er også veldig opptatt av å lage koblinger mellom design og forbruksforskningen siden dette er felt som åpenbart henger sammen.
Jeg gikk ut med en bachelorgrad i produktdesign fra det som den gangen var Høgskolen i Akershus (nå OsloMet) i 2006 – og jobbet som designer i fire år før jeg ble rastløs og slo inn en annen vei som startet med en mastergrad på Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) på Universitetet i Oslo og endte på SIFO.
Har du lært deg noe nytt i det siste?
– Jeg lærer meg hele tiden nye ting i jobben. For tiden jobber jeg med å lage filmsnutter som beskriver prosjektene våre, og derfor prøver jeg å lære meg Adobe Premiere Pro.
Nevn én ting som kunne gjort arbeidsdagene dine enda bedre:
– Jeg har veldig gode arbeidsdager. Det som gjør arbeidsdagen bedre nå etter korona er at vi kan møtes på kontoret, og at det skjer litt igjen.
Er det noe fra forskningsfeltet ditt som har overrasket deg den siste tiden?
– Ja, vi holder på med et prosjekt om grønnvasking i reklame, altså udokumenterte bærekraftspåstander i reklame. Vi har hatt en del fokusgrupper, og der har det vært noen overraskelser. Spesielt at de som deltok ikke var så interesserte i bærekraft når det gjaldt produktene vi så på. Når man jobber med bærekraft selv kan man fort tro at alle er opptatt av det, og det vet jeg at ikke alle er. Men likevel jeg ble overrasket over at interessen var så lav, det var kanskje litt overraskende i akkurat det prosjektet.
Hvordan kan OsloMet bli mer bærekraftige i et globalt perspektiv?
– Det synes jeg det er litt vanskelig å svare på. Jeg regner med at redusert reisevirksomhet og driftsmessige justeringer kan gjøre en forskjell, men i et globalt perspektiv er det kanskje reiser som er mest relevant? I tillegg kan OsloMet bidra med relevant forskning for ulike bærekraftsutfordringer. Bærekraftig forbruksutvikling er et av SIFOs kjerneområder.
Hvilken kollega motiverer deg i hverdagen?
– Jeg motiveres av godt samarbeid, god tone og humor og sammenfallende faglige interesser. Jeg nevner ikke enkeltpersoner, men kolleger som er nysgjerrige og åpne for å utforske noe nytt motiverer meg.
Hva gjør du for å glede andre på jobb?
– Jeg prøver å ta meg tid til å slå av en prat med folk når jeg kan, og prøver å bidra til fellesskapet ved å delta på arrangementer og engasjere meg i ting som påvirker arbeidshverdagen vår. Som tillitsvalgt for Forskerforbundet har jeg nå en større mulighet til nettopp det.
Beste faglitteratur du har lest det siste året?
– Jeg er innom så mye forskjellig, så vanskelig å trekke frem én. Men vi har et prosjekt om produktlevetid og i den forbindelse har jeg lest boken Æstetisk bæredygtighed av Kristine Hornshøj Harper. Hun har en idé om at man kan påvirke et produkts levetid gjennom estetikk for å få dem til å vare lenger. Det høres kanskje litt opplagt ut, men det er det ikke. Hun prøver å lage en slags metode eller strategi og trekker opp linjer fra filosofenes tilnærming til estetikk. Jeg ble ganske fascinert av ambisjonen, selv om jeg ikke nødvendigvis tror på konklusjonen.
Har du en kulturell anbefaling?
– Seriene Years and Years og Black Mirror og filmen Gattaca anbefales. Jeg er fascinert av hvordan film kan gjøre store samfunnsspørsmål mer håndgripelige og tilgjengelige ved å spille ut fremtidsscenarier foran øynene på oss. De kan ha stor påvirkning på hvordan vi ser for oss fremtiden, og dermed også på beslutninger som tas i dag gjerne knyttet til teknologiutvikling. Sci-fi-filmen 2001: A Space Odyssey, som kom i 1968, forutså for eksempel iPaden.
I designforskning og praksis vokser det nå frem tilnærminger inspirert av science fiction. Design fiction er en metode som brukes for å problematisere fremtiden på. Gjennom å lage prototyper av objekter som eksisterer i en tenkt fremtid forsøker man å gjøre mulige fremtider mer tilgjengelig for diskusjon og kritikk. Dette er viktig for å skape bevissthet rundt dominerende fremtidsforestillinger og mulige konsekvenser av ny teknologi. Det finnes også en rekke andre spekulative designtilnærminger som prøves ut. Vi skal bruke noen av disse de nye prosjektene våre, både i IMAGINE og REDUCE.
Klimatoppmøtet i Glasgow er nylig avholdt. Hva ville du sagt dersom du sto på talerstolen?
– Jeg kunne nok ikke sagt noe som ikke allerede er blitt sagt hundrevis av ganger. Klimakrisen er en uhyre kompleks krise der veldig få, om noen, klarer å overskue alle sammenhengene. Spesielt er det vanskelig å se for seg hvordan man skal få til kutt i utslipp på en rettferdig måte, der ikke de som allerede er dårligst stilt får det enda dårligere. Og også hvordan man skal få til livsstilsendringer i stor skala i vår del av verden, noe som fortsatt virker som en politisk umulighet. Jeg er skeptisk til den teknologioptimistiske tilnærmingen som ser ut til å være dominerende, altså at det er teknologien som skal redde oss på en måte som gjør at vi i de rike delene av verden slipper å endre vårt levesett. Jeg tror det på sikt må større og mer grunnleggende endringer til i hvordan og hvor mye vi forbruker. Foreløpig er det få som snakker om redusert forbruk, i stedet skal alt vi kjøper heller bli (litt) "grønnere" - og jeg tviler på at dette regnestykket går opp, avslutter Marie Hebrok.
Takk for praten, Marie!
