Kunnskap- og erfaringsdeling med internasjonale kollegaer i London

Helse er en av, hvis ikke den mest fundamentale menneskelige ressursen vi har. Likevel er god helse et gode som er ujevnt fordelt. Helsen er gjennomgående bedre blant rike enn fattige, bedre blant dem med høy utdanning enn dem med lav utdanning, bedre for folk i prestisjeyrker enn blant dem i lavstatusyrker, og slik kan man bare fortsette. Generelt kan man si at jo mer ressurser folk har, jo større sannsynlighet for at de har god helse. Er det mulig å påvirke slike helseulikheter? Med støtte fra Erasmus+ tok jeg turen til London og UCL Institute of Health Equity for å finne svar.

Dette instituttet bidratt med forsking på en rekke strategier, intervensjoner og tiltak for å redusere sosial ulikhet i helse. Men mens mange forskningsinstitutter begrenser seg til å undersøke fenomenet sosial ulikhet, bidrar også UCL Institute of Health Equity til å finne løsninger, gjennom utvikling av tilnærminger som kan bidra til mer rettferdig fordeling av helse. Instituttet er ledet av Sir Michael Marmot, en av verdens mest innflytelsesrike epidemiologer. Jeg møtte ham to ganger i løpet av oppholdet, men turte ikke be om et bilde…

Med meg på turen hadde jeg min datter Anna (20 måneder) og min mann. Vi leide en liten og sparsommelig utrustet leilighet i Portobello Road, men i kort avstand til to av Londons store parker. London er en travel by, så denne nærheten til parkene ble verdifull for oss, spesielt for mannen min som var sammen med Anna mens jeg var på jobb.

For å få mest mulig ut av oppholdet og dagene forsøkte jeg å komme meg inn til universitetet så tidlig som mulig, helst før kl. 8. Da unngikk jeg den verste rush-trafikken, og fikk jobbet mest mulig på formiddagen. Men det er jo klart, med et lite barn med på turen gikk ikke dette alltid helt etter planen.

Planen med oppholdet var å jobbskygge Ruth Bell, en av seniorforskerne ved instituttet, men siden hele instituttet, (bortsett fra Sir Michael) holdt til i ett og same kontor, vil jeg påstå det mer eller mindre var en jobbskygging av hele instituttet. I løpet av en vanlig dag ble det utvekslet informasjon og startet diskusjoner. De fleste prosjektene inkluderer samarbeid med andre universitet, organisasjoner eller lokalsamfunn, noe som innebar telefon- og skypemøter. Disse ble i noen tilfeller tatt inne på kontoret, med resten av gjengen som tilhørere. Samlet gav dette meg et rikt innblikk i hvordan instituttet organiserer og gjennomfører sine oppgaver. Når jeg snappet opp noe jeg fattet interesse for, var det enkelt å spørre om mer informasjon, og i løpet av oppholdet fant jeg mange linker mellom egne prosjekter og prosjektene som foregikk ved UCL Institute of Health Equity, både metodisk og tematisk.

Hvis man har et snev av kontorlandskapsskrekk, så kan det kanskje førsteinntrykket av UCL Institute of Health Equity virke avskrekkende. Hvordan konsentrerer man seg med syv-åtte andre mennesker i rommet? Jeg vet ikke, men for min del vendte jeg meg veldig raskt til situasjonen. Som en del av samarbeidet med dr. Ruth Bell, brukte jeg flere av dagene til å lese gjennom rapporter og gjøre statistiske analyser. Jeg vil ikke si at jeg anbefaler kontorlandskap, men suset fra airconditionen var betydelig mer forstyrrende enn de øvrige kollegaene.

Men livet er mer enn jobb, spesielt siden jeg tok med meg familien. I løpet av ettermiddagen spiste vi vanligvis en tidlig middag på en av restaurantene i nabolaget. Vi ble nesten stamgjester på noen av de mest avslappede og barnevennlige stedene. Resten av ettermiddagene ble brukt i Hyde Park, Holland Park og Regent’s Park, tre nydelige og gigantiske parker. Annas favorittsted var Princess Diana Memorial Playground, en imponerende lekeplass på hjørnet av Hyde park. Anbefales for alle som drar til London med små barn.

Jeg har vært på flere utvekslinger i regi av Erasmus+, da har jeg reist alene. Dette er første gangen jeg tar med meg familien. Fordelen med denne løsningen var at jeg slapp å være så lenge borte fra Anna. Jeg hadde også håpt at vi kunne finne på litt morsomme ting i London i helgen og på ettermiddagene, men akkurat det var lettere sagt enn gjort. Det er begrenset hvor mye morsomt man kan finne på som er lovlig («do not touch the items in the museum, please!») og som ikke er farlig (masse trafikk). I praksis gikk ettermiddagene ofte ut på det samme som hjemme, spise og løpe i parken. Når jeg tok med familien ble det også mindre tid til å finne på ting med kolleger etter jobb. Til gjengjeld fikk jeg gjort en del på kveldstid, etter Anna hadde lagt seg. Når man ikke kan ta helt pause fra de ordinære arbeidsoppgavene, er dette en fin løsning.