Månedens ansattportrett

Nyhetportlet

Portrettbilde av Eva Lutnæs.

Månedens ansattportrett

Eva Lutnæs er professor ved Institutt for estetiske fag på OsloMet. I tillegg underviser hun i Kunst og håndverk på en ungdomsskole en dag i uken, og elsker tempoet som kreves der.

Eva bor på Hamar og har jobbet på OsloMet siden 2006. I starten var hun stipendiat med et doktorgradsprosjekt om grunnskolefaget Kunst og håndverk. Eva trives best utendørs og tenker at hun egentlig er født til å være småbruker. I stedet har hun grepet de utdanningsmulighetene besteforeldrene ikke fikk og blitt professor.

Hvordan kom du deg til jobb i dag?  

- Tog fra Hamar stasjon og deretter den vakre gåturen gjennom Slottsparken.

Hva skjer på jobben denne måneden? 

- Jeg hjelper masterstudenter å snirkle inn gjennomførbare og forhåpentligvis spenstige masterprosjekt som kan utfordre praksis og forskning i faget. Vi holder også på med revidering av alle emneplanene til Masterstudiet i estetiske fag. Her møtes vi på tvers av fire studieretninger og jeg setter enormt pris på diskusjonene. Det er en anledning til å bli bedre kjent med kollegaene og til å få til noe bedre sammen enn det vi kan klare hver for oss.

Som lektor i Kunst og håndverk underviser jeg dette skoleåret i arkitektur på 10. trinn hver mandag. Elevene skaper en modell for en ubetjent DNT-hytte. Den lokale turistforeningen har vært med å lage en arkitektkonkurranse for elevene.

Har du lært deg noe nytt i det siste?

- Jeg fikk prøve å smi på en familie- og skogkulturdag på Lutnes i Trysil tidligere i september. Det var superfascinerende å erfare hvordan det glødende materialet ga etter under hammeren. 

Nevn én ting som kunne gjort arbeidsdagene dine enda bedre: 

- At det var enda lettere å få til informasjonsflyt på tvers av fakultet når vi samarbeider om utdanningen til en gruppe studenter. 

Er det noe fra ditt fagfelt som har overrasket deg den siste tiden?

- Vi har fått en ny kollega, Henrik Holm som underviser i pedagogikk. Han har gjort inntrykk på meg og jeg har fått veldig lyst til å snike meg inn på forelesningene hans. Han har et bokprosjekt på gang om smerteerfaringer ved det å være lærer. Det gir gjenklang hos meg som står i skolehverdagen og ser at vi har en grunnskole som ikke er rigget for alle elevene. Jeg mener vi kommer med plasterlapper når det egentlig trengs en radikal systemendring.

Hvordan kan OsloMet bli mer bærekraftige i et globalt perspektiv?

- Vi nærmer oss 22000 studenter og det viktigste bidraget OsloMet kan gi går gjennom dem. Det handler om alt fra hva tema er i forelesninger, at vi tørr å provosere til debatt og kritisk refleksjon, hvilke arbeidskrav og eksamensoppgaver vi gir studentene og ikke minst hvordan vi kobler studiene våre tett på arbeidsliv og de store samfunnsutfordringene. Vi kan også feire denne måneden at OsloMet har fått et nytt tverrfaglig doktorgradsprogram i innovasjon og bærekraft – nå kan stipendiatene strømme på og skape endringer gjennom sine prosjekter.

Hvilken kollega motiverer deg i hverdagen?

- Laila Fauske - arbeidsmaur og særdeles stødig kollega ved Institutt for estetiske fag. Rivende opptatt av fagutvikling og en kløpper til å skrive emneplaner. Hun prøver stadig ut nye grep for å koble masterstudentene på pensumtekstene. Det er inspirerende å følge med fra sidelinjen og å få være med å reflektere både i forkant og etterkant. 

Hva gjør du for å glede andre på jobb?

- Jeg er raus med smil.

Beste faglitteratur du har lest det siste året? 

- Vrient spørsmål. Det leses mye på et år, men jeg oppdaget til min store glede en ny tekst på masterstudentenes pensumliste fra min tidligere stipendiatkollega Anna Svingen-Austestad. Den tok jeg rett inn i første forelesning. Hun spinner en hel artikkel på en situasjon fra feltarbeidet sitt på en videregående skole i Lofoten. Artikkelen viser hvordan det som forstyrrer, ryster og overrasker forskeren kan snus til noe produktivt. Samtidig hvordan affekt som ledesnor krever at forskeren stiller spørsmål til sine egne agendaer for fagfeltet, samt eget erfarings- og teorigrunnlag. 

Din anbefaling (bok, serie, film eller musikk):

-Jeg lyttet til en bok i sommer som heter «Klara og Solen» av Kazuo Ishiguro. Roboten, Klara, ser helt ut som et ekte menneske og har fortellerstemmen. Vi følger henne fra butikkvinduet og inn i hjemmet til den tenåringen hun skal støtte i overgangen fra barndom til voksenliv. «Klara og Solen» gir et skråblikk på oss mennesker, men det som sitter sterkest igjen er hvordan teknologien blir utnyttet for å beskytte og bevare.

Takk for praten!